Ettforsker del 3

Sammenhengene med modernismen i denne delen av Sult fortsetter, og vi ser et fortsatt tydelig sprang fra 1890-tallets regjerende skrivestil, realismen. Fortellermåten gjennom tanker og skildringer av hovedpersonens indre liv er typisk for modernismen, og inntrykket av at verden rundt ikke spiller noen rolle forsterkes.  Ofte blir handlingen bare koblet av, og lange tankemonologer overtar store deler av teksten. Hovedpersonen gjør seg stadig klar for døden, men klarer fortsatt  å holde en relativt optimistisk tankegang, utover de gangene han gjør seg klar for å dø.

Han føler seg fortsatt fremmed, og denne fremmedfølelsen kommer godt frem når hovedpersonen vandrer rundt i byen alene og skildrer menneskene rundt seg. Hans bekjente møter vi sjelden, og hovedpersonen er nesten alltid alene. Typiske trekk med modernismen er at de bryter med normer. Hovedpersonen får ikke dama, men han får seg jobb og et tilsynelatende mye bedre liv. Det at hovedpersonen ikke får dama passer godt med påvirkning fra naturalismen, siden denne romanen var skrevet tidlig i den modernistiske perioden (noen mener romanen definerer starten på modernismen).  Det at han faktisk ikke sulter i hjel og har en åpen slutt er derimot atypisk for naturalismen.

Siste halvdel av 1800-tallet var preget av arbeidet til psykoanalytikerne Sigmund Freud og Friedrich Nietzche. Hamsun og "Sult" fokuserer på det ubevisste sjelelivet, og ustabiliteten til hovedpersonen. Freud og Nietzche fokuserte mye på dette ubevisste, og humørsvigningene fra nærmest sucidal til fremtidsorientert hos hovedpersonen viser igjen Hamsuns forsøk på å belyse dette ubevviste. Romanen ender med at hovedpersonen drar til sjøs, og vi får ikke vite noe mer om han utover det. Dette gir meg en slags følelse med meningsløshet, hele boka for bare det? Det betyr kanskje bare at Knut Hamsun har klart å få meg, altså leseren, til å stille spørsmål ved hvorfor vi gjør ting, er ikke alt meningsløst til slutt?