I tredje og fjerde
stykke av Sult er fremtidshåpet aldri vedvarende, akkurat som før.
Hovedpersonens liv er preget av en gjennomgående håpløshet. Når tegn til
fremtidshåp eller løsning på et problem dukker opp, kommer det alltid noe i veien. For eksempel innledes
tredje stykke med et tankereferat der vedkommende forteller at han har mat hver
dag. Parallelt med dette stiger hans mot. Men det tar ikke lang tid før
oppturen snur. "Jeg hadde ikke hat mat siden igåraftes," fortelles
leseren. Motet forsvinner. Stemningsleie følger personens sultmønster. Videre
kommer håpløsheten til syne når han i lengre tid har hatt fast losji, men
mangler penger for å kunne betale for oppholdet. Til å begynne med føler han tilhørighet
til bostedet. Han føler seg hjemme og humøret er stabilt. Likevel ender det med
at han må pakke de få eiendelene han besitter.
Personen skriver og
skriver. Han ønsker og trenger så inderlig arbeid, men preges av skrivesperre
og følelsen av mindreverdighet. Den meningsløse tilværelsen preger troen han
har på seg selv. Meningsløsheten og stoltheten kommer tydelig til syne også i disse
aktene. Etter et restaurantbesøk skal han betale for en biff og gir tips til den søte kelneren. I tillegg er det viktig for han å spare et
stykke kake til en unggutt i byen. Til tross for alle nedturene, er den siste
delen av boken preget av nye hendelser. Kjærlighetsskildringer forteller oss at
hovedpersonen er betatt, kanskje til og med forelsket. Han kaller en pike han
møter for Ylajali, navnet på kvinnen han gjentatte ganger har sett i drømmene sine. Et øyeblikk lurer han på om også dette møtet er en drøm. Kan det
stemme at han skal fortjene slike fine stunder? Tidligere har vi sett hans
sjalusi overfor andre menneskers kjærlighet, kroppslige kontakt og relasjoner.
En lørdagskveld blir han nærmest sint når han betrakter glade par nedover
gaten. Det viser seg likhetstrekk mellom mannen og piken. Hun forteller at også
hun er fattig. Dette skammer hun seg over. Relasjonen utvikler seg til romanse
og det er rett før de går til sengs sammen. Disse skildringene gir leseren et
håp om optimisme. Personens beskrivelser av denne kvinnen visert tydelig det
skiftende humøret. Personskildringene hans uttrykker at han er betatt. Det varer
dog ikke lenge. Etter hvert begynner kvinnen å spille et spill med ham. Hun
påpeker utseende hans på en nedverdigende måte, særlig hårtapet, og anklager
han som sviker. Et øyeblikk senere er hun flørtende.
Mannens skjebne gjør
at selv kjærligheten er vanskelig å oppnå og nok en nedtur gjør seg gjeldende i
personens liv. Etter kvinnens anklagelser føler han seg ydmyket. Han forsvarer
sin posisjon i samfunnet og er sint og glad om hverandre. Nesten manisk får vi
presentert lange monologer. Disse utbruddene i tillegg til en rekke
tankereferater, er representative for det modernistiske sjelelivet; som
irrasjonelt. Samtidig viser det seg i form av personens oppfinnelser. Enkelte
tankerekker beskriver oppdiktede antagelser og oppfinnelser. Romanen har en
nøytral slutt. En overraskende og åpen avslutning gjør leseren nysgjerrig på
fremtiden. Aner vi arbeidsmulighet og framtidsoptimisme?
