Første del - referent

 Sammendrag av del 1: 

"Sult" handler om en voksen mann som bor i Kristiania i 1890-årene. Han er fattig og har ofte problemer med å skaffe seg mat. Han er bekymret, fordi husleien har forfalt, og han har sneket seg unna betalingen to ganger allerede. Han er flau over å ha gjort det, og sverger at dersom han møter utleieren igjen uten husleien, skal han si opp rommet sitt med det samme. Han tjener penger fra tid til annen ved å skrive artikler eller føljetonger for avisen, men dette er ikke en stødig inntekt, og det blir ikke bedre av at han opplever skrivesperre. Han forteller leseren at han har søkt på flere jobber, uten at det har ført til et tilbud. Han er godt kjent i Kristiania, og størstedelen av det første stykket i boken vandrer han gatelangs i byen og følger med på menneskene. Tidlig om morgenen på den første dagen møter han en tigger som spør om han kan avse en skilling til melk. Selv om han er svært fattig selv, går han til enorme tiltak for å skaffe pengene. Han selger vesten sin hos en brukthandler og gir mannen en skilling, og kjøper en etterlengtet frokost for resten av pengene. Dette er et stort lyspunkt for ham. Jeg-personen har til vane å snakke med fremmede; videre følger han etter to kvinner som er ukomfortable i hans nærvær. Han snakker også med en blind mann, og lyver om hans bosted.

Neste morgen våkner han opp med et voldsomt mot, og setter seg ned for å skrive. Han skriver 20 sider uten pause, og har håp for fremtiden. Han er sikker på at redaktøren i tidsskriftet vil gi ham gode penger for føljetongen, og bestemmer seg for å si opp rommet sitt med det samme (for å slippe å konfrontere utleieren med husleieproblemet). Han leverer føljetongen hos redaktøren, men kort tid etterpå blir selvsikkerheten erstattet med en uggen følelse om at redaktøren ikke vil like den. Sinnsstemningen hans endrer seg lynraskt, og den tidligere håpefulle og optimistiske mannen er nå pessimistisk og selvforaktende. De neste dagene følger vi mannen i en grøft av håpløshet; han må sove i skogen, får ikke spist, prøver (uten hell) å få solgt unna eiendeler for å få penger til mat, og ser etterlengtende på mat i utstillingsvinduet hos bakeren. På slutten av det første stykket i boken får han beskjed om at redaktøren var imponert over føljetongen, og at han skal få ti kroner for den. Humøret hos jeg-personen er dermed euforisk.